Depresjon

Depresjon hva er det? Legen min sier at det er det jeg har. jeg har en lett depresjon. Hvor fikk jeg den? Hvem kan jeg skylde på? Er det å være deprimert det samme som å være lei seg? Hvorfor er jeg lei meg? Jeg er sykemeldt fra jobb, kan ikke jobbe. jeg blir syk på jobben. Er det jobben som gjør meg syk? Eller er det jeg som deprimerer meg? Hvordan gjør jeg det i tilfelle? Jeg kjenner meg igjen i pasientene min, jeg tar ansvar for følelsene deres, og det blir for mye for meg og jeg blir syk? Jeg blir påvirket og har ikke lederstøtte, ikke kolegastøtte ikke veiledning og går hjem til meg selv og har ingen andre enn hu der Astrid å dele alle intrykkene med. Jeg har min historie og mine fortellinger i det der hodet mitt. Når jeg da kommer hjem og kritikeren slår til, da er det ikke mye skryt å få. Er det derfor jeg er trist? Jeg har en grunnleggende tanke om at det er min skyld når andre har det vondt og at jeg må fikse. Er det dette som slår inn på automatikken? Jeg vet jo at det ikke er min skyld at ikke menneskene blir friskere, gladere, sunnere, lykkeligere. Det må de jo gjøre selv. Da må jeg jo gjøre det for meg selv også. Hvordan blir jeg glad når jeg er trist? Kan jeg la meg selv få lov å være trist et øyeblikk? Hvem er jeg da? når jeg er trist? Jeg vet ikke om det er lov. "Kjenn etter Astrid hvordan er det nå å føle på tristhet?" Det er: "Tungt, ingen energi, vondt i magen, klump i halsen, og tårene er rett bak og vil frem i dagen." Jeg kjenner at jeg stritter imot alt jeg kan. Det er barnslig å gråte, sånn er jeg for stor til. Enda en gammel regel som ligger i systemet mitt. jeg sitter nå her og tillate meg å gråte og kjenne på det triste, og vil se hva som skjer. Det som skjer er at jeg deflekterer. jeg blir sulten og må finne meg litt mat. Hvor vanskelig kan det være å kjenne på det som er? Jeg prøver igjen. jeg overveldes av kvalme, ristinger, tårer og dette gjør vondt. Jeg klarer det bitte litt, så sitter jeg her og skriver, ufarliggjør det. Jeg får minner og tenker på det som har gitt meg traumene mine. Opplevelser med en god mann, som så meg, som var god med meg, og som pluttselig sviktet og misbrukte meg. Jeg var et barn, nå forstår jeg at det var hans feil. Den gang fikk jeg vite at det var min feil. Jeg tror denne feilkoblingen ligger i underbevistheten min ennå. Jeg tror alt er min feil. Det er jo ikke det. Jeg vet hva som er rett, og kroppen min husker noe annet. Jeg er trist, jeg tror jeg sørger over en barndom som aldri ble, det den burde. Jeg vil prøve å akseptere at sånn er det nå, sånn var det den gang, og nå, og fremover, har jeg nye valg. Dagen kan fort bli god. Ei venninde ringer og vil ha meg til å ta med det gode humøret mitt og bli med ut på tur. Jeg har en time på å lete det frem, og ta en pause fra depresjonen. Alt til sin tid.

Svakhet

Svakhet «For når jeg er svak, da er jeg sterk» (2 Kor 12,10). Paulus skriver: «Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme.» Guds svakhet er sterkere enn menneskers styrke. Kristi styrke viste seg i sin fulle kraft da han måtte lide i fornedrelse og svakhet

Hva er egentlig svakt og hva er sterkt når det kommer til relasjoner mellom oss mennesker? Hva er svakheten min? Hva er styrken min? Hva betyr det å vise svakhet? Er jeg svak når jeg reager med sinne og blir lei meg når noe ikke går min veg? Jeg har lært at da skal jeg late som om alt er ok og gå derfra. Er det å være sterk? Når noen avviser meg, ikke respekterer meg og mine grenser, hva da? Hva om jeg blir sint? Hva om jeg later som om alt er ok. Noen vitser om kroppen min, jeg kjenner at jeg blir lei meg inni der en plass, dersom jeg later som jeg ikke kjenner det, er jeg da sterk? Jeg trodde det lenge. Jeg har erfart at å vise meg frem, sårbar og ekte gir meg venner og respekt. Jeg kjenner at det er lett å elske et barn. De er ekte og spontane, de viser frem sin sårbarhet, de griner når de blir skuffa. Barnebarna mine kommer springende mot meg, rekker ut armene og hopper inn i favnen min og sier:» Jeg elsker deg Bestemor!» de viser virkelig sin sårbarehet. Og jeg elsker det. For meg var det vansklig å si at:» det du sa nå det såret meg.» eller:» Dette syns jeg ikke var morsomt!». Når jeg jeg faller og ikke kommer meg opp og du ler så gjør det vondt. Hvorfor har dette vært så vanskelig å si? Hvorfor har jeg smilt og prøvd å late som om det ikke betyr noe for meg? Det samme med gleden. Det å si jeg er glad i deg, jeg vil ha en klem, jeg ønsker at du skal komme til meg. Hvorfor kunne jeg aldri innrømme sånne ting? Hva er det vi har lært? For jeg går ut fra at det er flere enn meg som har kjent på dette. Jeg tror det handler om kjærlighet. Eller rettere sagt mangel på kjærlighet. Jeg trodde om meg selv at ingen likte rare meg. Ved å ha maske på, være stolt, ikke vise følelser så fikk jeg jo dette bekreftet. Jeg tenkte at, hadde de visst hva som var på innsiden av rare meg, så hadde de følt avsky, som jeg gjorde av meg selv. Og da jeg viste meg med maske på, late som, utgav meg for aldri å føle noen ting, ingenting kunne såre meg, ingen ting kunne skremme meg, ja da trodde jeg at jeg var sterk, da trodde jeg ingen kunne se den egentlige meg, og ja, hvem lurte jeg? Kanskje bare meg selv? Jeg tror at når jeg mangeler kjærlighet ikke tror at noen liker meg, så blir det en normaltilstand. Når jeg så opplever det fine, at noen faktisk liker meg så blir jeg redd og føler på et savn over alt jeg aldri har fått. Når jeg tenker nå så er det jo ikke kjærligheten som er vond, men tanken på at dette har jeg ikke opplevd, dette burde vært en selvfølge i barndommen, altså en sorg og et savn av noe jeg ikke har visst at jeg manglet før nå og plutselig dukker den der skam følelsen opp. Jeg er ikke viktig, ikke verdt noe osv. Skam er når jeg tolker følelser, erfaringer, og observasjoner feil. Jeg føler meg feil. Jeg tenker at det er meg det ver noe galt med. I dag ser jeg jo at det var de voksne, og omstendigheten som var feil ikke jeg. Skam er å føle seg som en dårlig person, ikke bli tatt imot, som den man er, i stedet for å forstå at man føler seg sånn fordi man blir behandlet dårlig. Jeg ble skamfull og lot meg definere som noe skammelig. Jeg følte at når jeg var svak så var jeg et misslykket menneske Før vi kan finne ut hvem vi er, trenger vi bekreftelse. Jeg tror vi møter oss selv sånn som vi har blitt møtt. Jeg fortsatte selv, der mor og far sluttet. Med kritikk, jeg er ikke god nok, flink, fin osv. og jeg tror jeg ble mye strengere enn dem. Jeg oppdager at jeg er urimelig kravstor til meg selv og blir aldri fornøyd. Jeg setter på meg masker for å se sterk ut, selv om jeg ikke er det. Jeg prøver å skjule svakheten min. være som alle andre, prestere for å vise at jeg er normal. For å vise svakhet må jeg være trygg, jeg må føle tilhørighet. Det er ikke lett å plkuttselig skulle ta bort masken og vise seg frem.Være ærlig over for seg selv. Vise følelser og svakhet. Hva må til for å få til dette? Det sies så enkelt at en må blir glad i seg selv. Finne sin indre styrke, finne livskraften sin. Hvordan gjør en det? Jeg tror det er et valg, å ta sjangsen på å vise seg frem. En vet jo aldri om en blir tatt imot, og en vet aldri om noen liker deg før du prøver. Og å prøve på noe som du har erfart ikke virker er kjempe vanskelig. Når du så gjør det du er redd for, så er du modig, så erfarer du pluttselig noe nytt. Dette er faktisk å kjenne at en lever.Gå ut av den der komfort sonen og gjør noe du aldri har gjort før. Gjør en ny ting hver dag.

Frihet

Frihet og slutt på lidelsen er når du lever som om alt du føler og erfarer akkurat nå er selv valgt.

Intensjon

Det betyr ikke så mye hva du gjør,det som betyr noe er hvorfor du gjør det!

Irritasjon

Hvorfor irriterer jeg meg over andre, over ting, og hendelser? Jeg husker jeg gikk på jazzerceisen på trening og ei litt eldre dame hoppet og svingte med armene tok litt stor plass, som om hun var en elegant ballett danser. Jeg ble flau på hennes vegne, jeg syns hun burde begrenset seg, jeg ble irritert hver gang jeg så på henne. I dag 30 år senere så oppdager jeg at nå er det jeg som gjør sånn. Jeg smiler og hopper og tar plass og tror jeg er prinsessa i salen. Jeg tenker gode tanker om meg selv, er meg selv rett og slett. Så nå tenker jeg at jeg ble irritert den gangen for mange år siden, fordi hun gjorde det jeg selv holdt tilbake, ubevisst, i meg selv. Det er noe å tenke på. Når jeg blir irritert. Hva er det i meg som gjør at hun/han irriterer meg? Det kan være postbudet som bråker og vekker meg, skjæra som lager mye lyd og forstyrrer. Hva forstyrrer skjæra? Hva er det jeg egentlig våkner av? Hva er det med skjæra jeg ikke liker? Kan det være at jeg ikke liker meg selv? Og må skylde på andre? Det er fint? «kan du skylde på andre, problem løst.» Det er mye lettere å prate om alt du ikke liker ved naboen enn å kjenne etter hva du ikke liker med deg selv. Blir du glad i deg selv så liker du alt og alle, er min erfaring.

Dikt om skam

Skam Jeg maler en usynlig strek mellom meg, som en rød tråd midt i jula som forsvant i haugen av barnåler fra treet. De løse trådene binder jeg sammen for å forstå - det umulige, - fra en fjern fortid som, og, - er nå! Hvor ble de av alle ropene? En blåveis i magen kveler pusten, som blåser bølger av ansvar -og drukner i skyld og skam. AstridS nov.2017

Løgnen jeg trodde på

Og Gud sa til oss: «Gå ikke nær kunnskapens tre.» Spiser dere frukten av det treet så kan dere dø. Historien forteller at den slangen som bodde i treet var en fallen engel som hadde vært en av de vakreste. En engel er en budbringer fra Gud, som kommer med budskap om sannhet og kjærlighet. Av en eller annen grunn så kom denne engelen med frykt isteden for kjærlighet. Det er jo en stor løgn, og ikke sannhet. I bibelen står det at vi bare levde i sannhet. Vi snakket bare sant. Vi levde i kjærlighet. Så spiste vi eplet fra kunnskapens tre, vi svelget løgner og ble redde og skamfulle. Vi trodde ikke vi var som vi skulle, vi trodde ikke var gode nok. Jeg var et barn, jeg stolte på alle, spesielt på de voksne. Jeg var nyskjerrig, jeg ble sett og følte meg viktig og verdifull og stolte på at det var rett og sant det jeg hørte. Jeg hadde all den tilliten et barn har blitt utrustet med. Ingen skepsis. Jeg godtok alt som ble sagt. Også når jeg fikk vite at det var min feil. Det var min feil at de voksne hadde det vondt og det kunne jeg fikse, for noe tull! Hvis noen forteller meg en løgn og jeg tror på den, så gror den seg fast i sinnet mitt og der vokser den og tankene mine spinner videre på det jeg tror på. Jeg trodde på alt jeg hørte og ble skamfull og følte skyld. Jeg dømte meg selv og sa at jeg ikke lenger var god nok. Jeg følte meg utenfor, annerledes, usynlig. Jeg led. Jeg straffet meg selv med mer løgn. Bebreidet meg selv, bebreidet andre. Jeg trodde ikke at Gud var en kjærlig Gud. Jeg trodde han ville straffe meg og gjøre meg vondt. Det er løgn. Og det er nok det som er synd? Ikke dansing eller sex, nei, det er ikke synd, selv om bestemor sa det. Hun sa at å spille kort var synd, det å ikke følge alle reglene det var stor synd. Jeg tror ikke på det. Jeg tror at den store synden det er å tro på det jeg hørte. Det er å tro på løgnene, og bruke dem mot meg selv. Når jeg går mot meg selv så lider jeg. Hvor mange løgner hører du i hodet ditt? Hvem dømmer deg? Hvem snakker for deg? Hvem har alle meningene dine? Hvem lever livet ditt? Hvem tar valgene for deg? Hos meg var det er stemmen i hodet mitt som aldri slutter å kritisere. De stemmene som sa at jeg ikke var god nok, ikke slank nok, ikke flink nok. Jeg fikk en følelse av å forsvinne og alle tankene og tenkingen tok over. Og nå, nå er jeg på leting etter meningen, etter Gud og etter sannheten, sannheten om meg selv.