Irritasjon

Hvorfor irriterer jeg meg over andre, over ting, og hendelser? Jeg husker jeg gikk på jazzerceisen på trening og ei litt eldre dame hoppet og svingte med armene tok litt stor plass, som om hun var en elegant ballett danser. Jeg ble flau på hennes vegne, jeg syns hun burde begrenset seg, jeg ble irritert hver gang jeg så på henne. I dag 30 år senere så oppdager jeg at nå er det jeg som gjør sånn. Jeg smiler og hopper og tar plass og tror jeg er prinsessa i salen. Jeg tenker gode tanker om meg selv, er meg selv rett og slett. Så nå tenker jeg at jeg ble irritert den gangen for mange år siden, fordi hun gjorde det jeg selv holdt tilbake, ubevisst, i meg selv. Det er noe å tenke på. Når jeg blir irritert. Hva er det i meg som gjør at hun/han irriterer meg? Det kan være postbudet som bråker og vekker meg, skjæra som lager mye lyd og forstyrrer. Hva forstyrrer skjæra? Hva er det jeg egentlig våkner av? Hva er det med skjæra jeg ikke liker? Kan det være at jeg ikke liker meg selv? Og må skylde på andre? Det er fint? «kan du skylde på andre, problem løst.» Det er mye lettere å prate om alt du ikke liker ved naboen enn å kjenne etter hva du ikke liker med deg selv. Blir du glad i deg selv så liker du alt og alle, er min erfaring.