Svakhet

Svakhet «For når jeg er svak, da er jeg sterk» (2 Kor 12,10). Paulus skriver: «Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme.» Guds svakhet er sterkere enn menneskers styrke. Kristi styrke viste seg i sin fulle kraft da han måtte lide i fornedrelse og svakhet

Hva er egentlig svakt og hva er sterkt når det kommer til relasjoner mellom oss mennesker? Hva er svakheten min? Hva er styrken min? Hva betyr det å vise svakhet? Er jeg svak når jeg reager med sinne og blir lei meg når noe ikke går min veg? Jeg har lært at da skal jeg late som om alt er ok og gå derfra. Er det å være sterk? Når noen avviser meg, ikke respekterer meg og mine grenser, hva da? Hva om jeg blir sint? Hva om jeg later som om alt er ok. Noen vitser om kroppen min, jeg kjenner at jeg blir lei meg inni der en plass, dersom jeg later som jeg ikke kjenner det, er jeg da sterk? Jeg trodde det lenge. Jeg har erfart at å vise meg frem, sårbar og ekte gir meg venner og respekt. Jeg kjenner at det er lett å elske et barn. De er ekte og spontane, de viser frem sin sårbarhet, de griner når de blir skuffa. Barnebarna mine kommer springende mot meg, rekker ut armene og hopper inn i favnen min og sier:» Jeg elsker deg Bestemor!» de viser virkelig sin sårbarehet. Og jeg elsker det. For meg var det vansklig å si at:» det du sa nå det såret meg.» eller:» Dette syns jeg ikke var morsomt!». Når jeg jeg faller og ikke kommer meg opp og du ler så gjør det vondt. Hvorfor har dette vært så vanskelig å si? Hvorfor har jeg smilt og prøvd å late som om det ikke betyr noe for meg? Det samme med gleden. Det å si jeg er glad i deg, jeg vil ha en klem, jeg ønsker at du skal komme til meg. Hvorfor kunne jeg aldri innrømme sånne ting? Hva er det vi har lært? For jeg går ut fra at det er flere enn meg som har kjent på dette. Jeg tror det handler om kjærlighet. Eller rettere sagt mangel på kjærlighet. Jeg trodde om meg selv at ingen likte rare meg. Ved å ha maske på, være stolt, ikke vise følelser så fikk jeg jo dette bekreftet. Jeg tenkte at, hadde de visst hva som var på innsiden av rare meg, så hadde de følt avsky, som jeg gjorde av meg selv. Og da jeg viste meg med maske på, late som, utgav meg for aldri å føle noen ting, ingenting kunne såre meg, ingen ting kunne skremme meg, ja da trodde jeg at jeg var sterk, da trodde jeg ingen kunne se den egentlige meg, og ja, hvem lurte jeg? Kanskje bare meg selv? Jeg tror at når jeg mangeler kjærlighet ikke tror at noen liker meg, så blir det en normaltilstand. Når jeg så opplever det fine, at noen faktisk liker meg så blir jeg redd og føler på et savn over alt jeg aldri har fått. Når jeg tenker nå så er det jo ikke kjærligheten som er vond, men tanken på at dette har jeg ikke opplevd, dette burde vært en selvfølge i barndommen, altså en sorg og et savn av noe jeg ikke har visst at jeg manglet før nå og plutselig dukker den der skam følelsen opp. Jeg er ikke viktig, ikke verdt noe osv. Skam er når jeg tolker følelser, erfaringer, og observasjoner feil. Jeg føler meg feil. Jeg tenker at det er meg det ver noe galt med. I dag ser jeg jo at det var de voksne, og omstendigheten som var feil ikke jeg. Skam er å føle seg som en dårlig person, ikke bli tatt imot, som den man er, i stedet for å forstå at man føler seg sånn fordi man blir behandlet dårlig. Jeg ble skamfull og lot meg definere som noe skammelig. Jeg følte at når jeg var svak så var jeg et misslykket menneske Før vi kan finne ut hvem vi er, trenger vi bekreftelse. Jeg tror vi møter oss selv sånn som vi har blitt møtt. Jeg fortsatte selv, der mor og far sluttet. Med kritikk, jeg er ikke god nok, flink, fin osv. og jeg tror jeg ble mye strengere enn dem. Jeg oppdager at jeg er urimelig kravstor til meg selv og blir aldri fornøyd. Jeg setter på meg masker for å se sterk ut, selv om jeg ikke er det. Jeg prøver å skjule svakheten min. være som alle andre, prestere for å vise at jeg er normal. For å vise svakhet må jeg være trygg, jeg må føle tilhørighet. Det er ikke lett å plkuttselig skulle ta bort masken og vise seg frem.Være ærlig over for seg selv. Vise følelser og svakhet. Hva må til for å få til dette? Det sies så enkelt at en må blir glad i seg selv. Finne sin indre styrke, finne livskraften sin. Hvordan gjør en det? Jeg tror det er et valg, å ta sjangsen på å vise seg frem. En vet jo aldri om en blir tatt imot, og en vet aldri om noen liker deg før du prøver. Og å prøve på noe som du har erfart ikke virker er kjempe vanskelig. Når du så gjør det du er redd for, så er du modig, så erfarer du pluttselig noe nytt. Dette er faktisk å kjenne at en lever.Gå ut av den der komfort sonen og gjør noe du aldri har gjort før. Gjør en ny ting hver dag.