Depresjon

Depresjon hva er det? Legen min sier at det er det jeg har. jeg har en lett depresjon. Hvor fikk jeg den? Hvem kan jeg skylde på? Er det å være deprimert det samme som å være lei seg? Hvorfor er jeg lei meg? Jeg er sykemeldt fra jobb, kan ikke jobbe. jeg blir syk på jobben. Er det jobben som gjør meg syk? Eller er det jeg som deprimerer meg? Hvordan gjør jeg det i tilfelle? Jeg kjenner meg igjen i pasientene min, jeg tar ansvar for følelsene deres, og det blir for mye for meg og jeg blir syk? Jeg blir påvirket og har ikke lederstøtte, ikke kolegastøtte ikke veiledning og går hjem til meg selv og har ingen andre enn hu der Astrid å dele alle intrykkene med. Jeg har min historie og mine fortellinger i det der hodet mitt. Når jeg da kommer hjem og kritikeren slår til, da er det ikke mye skryt å få. Er det derfor jeg er trist? Jeg har en grunnleggende tanke om at det er min skyld når andre har det vondt og at jeg må fikse. Er det dette som slår inn på automatikken? Jeg vet jo at det ikke er min skyld at ikke menneskene blir friskere, gladere, sunnere, lykkeligere. Det må de jo gjøre selv. Da må jeg jo gjøre det for meg selv også. Hvordan blir jeg glad når jeg er trist? Kan jeg la meg selv få lov å være trist et øyeblikk? Hvem er jeg da? når jeg er trist? Jeg vet ikke om det er lov. "Kjenn etter Astrid hvordan er det nå å føle på tristhet?" Det er: "Tungt, ingen energi, vondt i magen, klump i halsen, og tårene er rett bak og vil frem i dagen." Jeg kjenner at jeg stritter imot alt jeg kan. Det er barnslig å gråte, sånn er jeg for stor til. Enda en gammel regel som ligger i systemet mitt. jeg sitter nå her og tillate meg å gråte og kjenne på det triste, og vil se hva som skjer. Det som skjer er at jeg deflekterer. jeg blir sulten og må finne meg litt mat. Hvor vanskelig kan det være å kjenne på det som er? Jeg prøver igjen. jeg overveldes av kvalme, ristinger, tårer og dette gjør vondt. Jeg klarer det bitte litt, så sitter jeg her og skriver, ufarliggjør det. Jeg får minner og tenker på det som har gitt meg traumene mine. Opplevelser med en god mann, som så meg, som var god med meg, og som pluttselig sviktet og misbrukte meg. Jeg var et barn, nå forstår jeg at det var hans feil. Den gang fikk jeg vite at det var min feil. Jeg tror denne feilkoblingen ligger i underbevistheten min ennå. Jeg tror alt er min feil. Det er jo ikke det. Jeg vet hva som er rett, og kroppen min husker noe annet. Jeg er trist, jeg tror jeg sørger over en barndom som aldri ble, det den burde. Jeg vil prøve å akseptere at sånn er det nå, sånn var det den gang, og nå, og fremover, har jeg nye valg. Dagen kan fort bli god. Ei venninde ringer og vil ha meg til å ta med det gode humøret mitt og bli med ut på tur. Jeg har en time på å lete det frem, og ta en pause fra depresjonen. Alt til sin tid.