Å bli møtt

jeg trenger et plaster! å har du skada deg? stakkars Reiser megvog finner plaster. jeg hjelper å få det på fingeren. - ikkje sånn det er feil åpna det igjen! jeg åpner, og plaster på nytt. nei, en gang til åpne, det er feil Ok jeg åpner igjen. jeg vil gjør det sjøl. hun setter på plasteret selv. jeg kunne blitt irritert, sint og tenkt at hun er utakknemlig, ikke tar imot min hjelp. og jeg tenker isteden at sånn har denne dama blitt møtt. hin har erfaring med at aldri er det godt nok, alltid må det fikses på. skammen ligger tykk. jeg er trygg nok i meg selv til å la henne få ut sin irritasjon uten at det treffer noe i meg. Jeg hører henne mumle på veg ut for å ta en røyk, du kan ikkje dette du. og jeg tenker at dette er hennes projeksjon. det er hennes gruff som hun prøver å hive ut på meg, fordi det er for vanskelig å ta inn i seg selv for der er det fullt. Når jeg kan tåle hele henne, til og med taimot projeksjonen uten å la meg såre så har hun en ørliten mulighet til å kunne tåle seg selv