Det var litt av en påstand.
Jeg har i hele livet mitt følt meg verdiløs, som igjen setter igang kritikk og indre selv ransakelse.
Kritikk og hakking på meg, fra mor og far, fra venner, fra andre voksne, fra lærere osv som barn, gjør at jeg fortsetter nå som voksen, å kritisere og hakke på meg selv, en innvendig kritikk, resten av livet, i alle fall helt til jeg får litt innsikt og kan gjøre andre valg.
Når jeg lærer at jeg har en indre GPs som kan hjelpe meg, når jeg forstår hvorfor jeg har følelser og vondter i kroppen.
Når jeg kan sette det sammen og ha nytte av hvordan jeg virker og ikke bare tenke og tro at mor vet best, at leger vet best, alle andre der ute i samfunnet vet best hvordan jeg har det, og hvordan jeg burde gjøre det og måten jeg bør oppføre meg og hva som i det hele tatt er best for meg, for det er ikke sant. Ingen andre der ute vet hva som er best for akkurat meg.
Jeg må begynne å tenke selv!
Hva er sant?
Sannheten er at vi er verdifulle
Jeg har verdi!!
Hjernen forstår fort dette for jeg er jo ikke dum, men underbevisstheten, den delen av hjernen som jeg ikke har full kontroll over, automatikken, den delen som bare virker av seg selv, ryggmargsrefleksen, den tror det den alltid har hørt. Du er feil, du kan ingenting, du må oppføre deg, du må gjøre det alle der ute forventer. Du har kun verdi når du er lik alle andre Du må være grei med alle andre osv.
Jeg har en tanke, Eks. i morgen skal jeg møte en person som kommer til å kritisere meg. Jeg føler meg ikke god, Følelsen er frykt, skam, trist, sint, alle negative følelser som jeg ikke vet å kjenne på, kommer på en gang. Jeg kjenner at jeg får angst.
Angsten over tid får meg till få vondt i kroppen min, det værker i skuldrene, halsen snører seg, hodet værker. jeg mister energi jeg klarer ikke reise meg å gå osv.
Så dersom kroppen er en gps hva prøver den å si?
Kroppen sier egentlig:
"Det den automatiske hjernen din tenker akkurat nå, det er ikke sant.
Den logiske hjernen prøver å si det som er sant, men den automatiske hjernen som har lagret data i 50 år , den tror det den alltid har trodd.
Kroppen vet!
Du har verdi, du er viktig, det de andre kritiserer og sier om deg er ikke sant, kjenn her, jeg kan klemme litt til i nakken, hører du nå?
Det er ikke sant, det du innerst inne tror om deg selv!
Ok
Jeg forstår tenker tanken, jeg har verdi kroppen prøver å si det til meg
Ryggmargsrefleksen den må endres og det skjer ikke over natta. Den må erfare og erfare og erfare og bli overbevist
Jeg er viktig mine ideer er viktige jeg har livets rett osv.
Når jeg forstår at den bevisste tanken, og den ubevisste tanken er helt forskjellige, og når jeg forstår hvorfor det er sånn, da kan det skje noe.
Jeg har nå fått en jobb å gjøre med å observere, observere om og om igjen.
Nå skjer det igjen,
-jeg får angst,
-kroppen får vondt
tankene på automatikken skrur meg nedover i ei henge myr, og nå er jeg her igjen, i det vonde, mørke triste, det trygge og vonde.
Hva er sant?
Hva er det jeg har lært? og hvordan gjør jeg det ?
Når jeg vet hva jeg har lært,
Når jeg vet hvordan jeg gjør det.
Når jeg ser om og om igjen hvordan jeg gjør det
så plutselig en dag-
gjør jeg noe annet!
Jeg tenker bevisst og UBEVISST samme tanke
Jeg har verdi
Jeg er verdifull
Jeg, både den bevisste tanke og det underbevisste, som er lagret som minner og erfaringer gjennom et langt liv, alt begynner å tro at jeg har verdi og da...
-tro kan flytte fjell.
Jeg tror plutselig, med hele meg, og vet, fordi jeg kjenner at det er sant
Jeg har verdi på tross av og uavhengig av alt og alle, ting og hendelser.
Jeg har verdi uten grunn,
bare fordi : "JEG ER"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar