Frihet

Frihet og slutt på lidelsen er når du lever som om alt du føler og erfarer akkurat nå er selv valgt.

Intensjon

Det betyr ikke så mye hva du gjør,det som betyr noe er hvorfor du gjør det!

Irritasjon

Hvorfor irriterer jeg meg over andre, over ting, og hendelser? Jeg husker jeg gikk på jazzerceisen på trening og ei litt eldre dame hoppet og svingte med armene tok litt stor plass, som om hun var en elegant ballett danser. Jeg ble flau på hennes vegne, jeg syns hun burde begrenset seg, jeg ble irritert hver gang jeg så på henne. I dag 30 år senere så oppdager jeg at nå er det jeg som gjør sånn. Jeg smiler og hopper og tar plass og tror jeg er prinsessa i salen. Jeg tenker gode tanker om meg selv, er meg selv rett og slett. Så nå tenker jeg at jeg ble irritert den gangen for mange år siden, fordi hun gjorde det jeg selv holdt tilbake, ubevisst, i meg selv. Det er noe å tenke på. Når jeg blir irritert. Hva er det i meg som gjør at hun/han irriterer meg? Det kan være postbudet som bråker og vekker meg, skjæra som lager mye lyd og forstyrrer. Hva forstyrrer skjæra? Hva er det jeg egentlig våkner av? Hva er det med skjæra jeg ikke liker? Kan det være at jeg ikke liker meg selv? Og må skylde på andre? Det er fint? «kan du skylde på andre, problem løst.» Det er mye lettere å prate om alt du ikke liker ved naboen enn å kjenne etter hva du ikke liker med deg selv. Blir du glad i deg selv så liker du alt og alle, er min erfaring.

Dikt om skam

Skam Jeg maler en usynlig strek mellom meg, som en rød tråd midt i jula som forsvant i haugen av barnåler fra treet. De løse trådene binder jeg sammen for å forstå - det umulige, - fra en fjern fortid som, og, - er nå! Hvor ble de av alle ropene? En blåveis i magen kveler pusten, som blåser bølger av ansvar -og drukner i skyld og skam. AstridS nov.2017

Løgnen jeg trodde på

Og Gud sa til oss: «Gå ikke nær kunnskapens tre.» Spiser dere frukten av det treet så kan dere dø. Historien forteller at den slangen som bodde i treet var en fallen engel som hadde vært en av de vakreste. En engel er en budbringer fra Gud, som kommer med budskap om sannhet og kjærlighet. Av en eller annen grunn så kom denne engelen med frykt isteden for kjærlighet. Det er jo en stor løgn, og ikke sannhet. I bibelen står det at vi bare levde i sannhet. Vi snakket bare sant. Vi levde i kjærlighet. Så spiste vi eplet fra kunnskapens tre, vi svelget løgner og ble redde og skamfulle. Vi trodde ikke vi var som vi skulle, vi trodde ikke var gode nok. Jeg var et barn, jeg stolte på alle, spesielt på de voksne. Jeg var nyskjerrig, jeg ble sett og følte meg viktig og verdifull og stolte på at det var rett og sant det jeg hørte. Jeg hadde all den tilliten et barn har blitt utrustet med. Ingen skepsis. Jeg godtok alt som ble sagt. Også når jeg fikk vite at det var min feil. Det var min feil at de voksne hadde det vondt og det kunne jeg fikse, for noe tull! Hvis noen forteller meg en løgn og jeg tror på den, så gror den seg fast i sinnet mitt og der vokser den og tankene mine spinner videre på det jeg tror på. Jeg trodde på alt jeg hørte og ble skamfull og følte skyld. Jeg dømte meg selv og sa at jeg ikke lenger var god nok. Jeg følte meg utenfor, annerledes, usynlig. Jeg led. Jeg straffet meg selv med mer løgn. Bebreidet meg selv, bebreidet andre. Jeg trodde ikke at Gud var en kjærlig Gud. Jeg trodde han ville straffe meg og gjøre meg vondt. Det er løgn. Og det er nok det som er synd? Ikke dansing eller sex, nei, det er ikke synd, selv om bestemor sa det. Hun sa at å spille kort var synd, det å ikke følge alle reglene det var stor synd. Jeg tror ikke på det. Jeg tror at den store synden det er å tro på det jeg hørte. Det er å tro på løgnene, og bruke dem mot meg selv. Når jeg går mot meg selv så lider jeg. Hvor mange løgner hører du i hodet ditt? Hvem dømmer deg? Hvem snakker for deg? Hvem har alle meningene dine? Hvem lever livet ditt? Hvem tar valgene for deg? Hos meg var det er stemmen i hodet mitt som aldri slutter å kritisere. De stemmene som sa at jeg ikke var god nok, ikke slank nok, ikke flink nok. Jeg fikk en følelse av å forsvinne og alle tankene og tenkingen tok over. Og nå, nå er jeg på leting etter meningen, etter Gud og etter sannheten, sannheten om meg selv.

Hvem er Astrid? Hvem er jeg egentlig? Hvor kommer jeg fra? Hvor skal jeg? Hva er meningen? Hvorfor strever jeg sånn? Hva strever jeg med? Hvorfor alle tankene? Mange og store spørsmål som mange har stilt før meg. Og allikevel viktige spørsmål. Jeg oppdaget at jeg ville være noe annet enn det jeg egentlig var. Jeg ville være det alle de andre trodde jeg var, noe som jeg fant ut var umulig. Det er jo å kle på seg en maske for hver person og gruppe jeg møter. jeg hadde lært om hvordan jeg skulle være, hvordan jeg burde oppføre meg, osv. som illustrerte at jeg ikke hadde peiling på hva som var under alle lagene lenger. Den Astrid som ble født i denne kroppen hadde svelget så mange kameler, og introjekter og hun hadde så mange regler og mønster på hvordan hun burde være, alt hun skulle gjøre, alt alle der ute forventet av henne, så hun visste faktisk ikke hvem hun var.

Verdi

Verdi. Hva er verdi? Er jeg verdifull? En diamant er verdifull. Er det fordi noen har sagt at den er fin at den er verdifull? Egentlig er der bare en gråstein. Har gråstein verdi? Når noen ser dem og bruker tid på den er det da den blir verdifull? En naver er han eller hun verdifull? i samfunnet? hjemme? i seg selv? har vi verdi når vi kan puste inn og ut? eller må noen der ute se oss før vi gir oss selv verdi? kan vi gi oss selv noe vi aldri har fått? kan jeg begynne å sette pris på meg, uten at jeg produserer noe? bare fordi jeg er ? Blomster blomstrer selv om ingen ser på dem! Er lyset ute nok for oss og? Hvem er vi dersom ingen ser oss?