Løgnen jeg trodde på

Og Gud sa til oss: «Gå ikke nær kunnskapens tre.» Spiser dere frukten av det treet så kan dere dø. Historien forteller at den slangen som bodde i treet var en fallen engel som hadde vært en av de vakreste. En engel er en budbringer fra Gud, som kommer med budskap om sannhet og kjærlighet. Av en eller annen grunn så kom denne engelen med frykt isteden for kjærlighet. Det er jo en stor løgn, og ikke sannhet. I bibelen står det at vi bare levde i sannhet. Vi snakket bare sant. Vi levde i kjærlighet. Så spiste vi eplet fra kunnskapens tre, vi svelget løgner og ble redde og skamfulle. Vi trodde ikke vi var som vi skulle, vi trodde ikke var gode nok. Jeg var et barn, jeg stolte på alle, spesielt på de voksne. Jeg var nyskjerrig, jeg ble sett og følte meg viktig og verdifull og stolte på at det var rett og sant det jeg hørte. Jeg hadde all den tilliten et barn har blitt utrustet med. Ingen skepsis. Jeg godtok alt som ble sagt. Også når jeg fikk vite at det var min feil. Det var min feil at de voksne hadde det vondt og det kunne jeg fikse, for noe tull! Hvis noen forteller meg en løgn og jeg tror på den, så gror den seg fast i sinnet mitt og der vokser den og tankene mine spinner videre på det jeg tror på. Jeg trodde på alt jeg hørte og ble skamfull og følte skyld. Jeg dømte meg selv og sa at jeg ikke lenger var god nok. Jeg følte meg utenfor, annerledes, usynlig. Jeg led. Jeg straffet meg selv med mer løgn. Bebreidet meg selv, bebreidet andre. Jeg trodde ikke at Gud var en kjærlig Gud. Jeg trodde han ville straffe meg og gjøre meg vondt. Det er løgn. Og det er nok det som er synd? Ikke dansing eller sex, nei, det er ikke synd, selv om bestemor sa det. Hun sa at å spille kort var synd, det å ikke følge alle reglene det var stor synd. Jeg tror ikke på det. Jeg tror at den store synden det er å tro på det jeg hørte. Det er å tro på løgnene, og bruke dem mot meg selv. Når jeg går mot meg selv så lider jeg. Hvor mange løgner hører du i hodet ditt? Hvem dømmer deg? Hvem snakker for deg? Hvem har alle meningene dine? Hvem lever livet ditt? Hvem tar valgene for deg? Hos meg var det er stemmen i hodet mitt som aldri slutter å kritisere. De stemmene som sa at jeg ikke var god nok, ikke slank nok, ikke flink nok. Jeg fikk en følelse av å forsvinne og alle tankene og tenkingen tok over. Og nå, nå er jeg på leting etter meningen, etter Gud og etter sannheten, sannheten om meg selv.

Hvem er Astrid? Hvem er jeg egentlig? Hvor kommer jeg fra? Hvor skal jeg? Hva er meningen? Hvorfor strever jeg sånn? Hva strever jeg med? Hvorfor alle tankene? Mange og store spørsmål som mange har stilt før meg. Og allikevel viktige spørsmål. Jeg oppdaget at jeg ville være noe annet enn det jeg egentlig var. Jeg ville være det alle de andre trodde jeg var, noe som jeg fant ut var umulig. Det er jo å kle på seg en maske for hver person og gruppe jeg møter. jeg hadde lært om hvordan jeg skulle være, hvordan jeg burde oppføre meg, osv. som illustrerte at jeg ikke hadde peiling på hva som var under alle lagene lenger. Den Astrid som ble født i denne kroppen hadde svelget så mange kameler, og introjekter og hun hadde så mange regler og mønster på hvordan hun burde være, alt hun skulle gjøre, alt alle der ute forventet av henne, så hun visste faktisk ikke hvem hun var.

Verdi

Verdi. Hva er verdi? Er jeg verdifull? En diamant er verdifull. Er det fordi noen har sagt at den er fin at den er verdifull? Egentlig er der bare en gråstein. Har gråstein verdi? Når noen ser dem og bruker tid på den er det da den blir verdifull? En naver er han eller hun verdifull? i samfunnet? hjemme? i seg selv? har vi verdi når vi kan puste inn og ut? eller må noen der ute se oss før vi gir oss selv verdi? kan vi gi oss selv noe vi aldri har fått? kan jeg begynne å sette pris på meg, uten at jeg produserer noe? bare fordi jeg er ? Blomster blomstrer selv om ingen ser på dem! Er lyset ute nok for oss og? Hvem er vi dersom ingen ser oss?

Sint

SINT!!

Sint!!!
Er det lov å være sint ?
Her om dagen ble jeg sint på jobb.
En lederoppgave, ryddejobb, noe feil hadde blitt gjort og leder hiver ansvar på
meg.
Meg, en arbeider for å rydde opp.
Denne gang ble jeg sint!
Jeg skrev en mail og sa hvor sint jeg var, og bad henne som sjef om å ta ansvar.
Hun gav meg skyld og skam tilbake. Denne gang tok jeg ikke imot. Jeg var tydelig og sa at min følelse er sint, og den er ekte. Alt det andre kan vi diskutere men akkurat nå er det sånn jeg føler det. Hun ble taus.

Og nå, i ettertid, begynner jeg å tenke, tenke, og tenke, og nå  føler jeg på mye skyld og skam og syns synd på henne som må ta i dritten min? Min? Kan det være noen andre sin dritt og?

Hva er hva
Nå må jeg sortere.
Jeg har mye sinne inni meg, så alt trenge jeg ikke hive på sjefen min, men hun fikk det.
Kanskje mye gammel dritt??

Kan det være sånn vi lærer?
Hvordan kan vi lære noe om oss selv om vi ikke hiver ut det som er inni oss?
Når dritten kommer ut, ja da ser vi det, og skaden er skjedd, mottaker har sikkert og noe dritt, som blir påvirket, kanskje hun og lærer noe om seg selv i møte med meg.

Tåler relasjonen vår dette?
Hvem er vi, sammen, i morgen?

Hva hun gjør, og hva jeg gjør påvirker relasjonen. Jeg vet ikke hvem jeg blir sammen med henne før jeg ser hva hun gjør.

Forståelse.

Hun sendte en ny mail. Hun bad meg, ikke gjøre noe, hun tok ansvar, skulle sjekke opp med tidligere Sjefer, hva som hadde blitt gjort,  og jeg kunne puste, hun forstår meg.

Forstå kjenner jeg er et magisk ord.

Hvorfor er det så viktig for oss??
Hva betyr det at noen andre forstår oss, hva vi føler, hva vi gjør, hva vi tenker??
Ingenting blir jo forandret selv om noen andre forstår, og samtidig er alt forandret!

Obs! der dultet jeg borti kaffen min, den datt i gulvet. Kaffiene, innholdet sprutet utover gulvet, duken veggen og gulvlist. Jeg blir irritert, henter gulvfille og vil tørke opp.

Det var mer enn jeg hadde sett for meg, Jeg tørker og tørker og opplever at jeg skuer kaffen foran meg, det blir brunt og skittent på veggen over gulvlist, jeg ser plutselig hvor slitt alt er. Det er et gammelt hus, alt trenger en overhaling, jeg er trett, jeg orker ikke vaske mer . Hvor mye har jeg ikke vasket og pusset og malt og fikset i livet mitt. Nye hus, hytte og nå dette huset , alene, og blir aldri ferdig. Huff alle disse tankene som kommer ramlende. Jeg er trett, og sint og lei meg. Jeg føle meg ikke i orden. Huset mitt trenger å vaskes, innvendig.

Hjelp!  Jeg trenger hjelp!

Hørtes ut som jeg vil at andre skal ta ansvar for mitt hus? Jeg er redd! Hva skjer om jeg tar ansvar og rydder opp her inne??
Hva skjer når jeg er sint og sier hva jeg vil??
Hva skjer når jeg får det som JEG vil??
Jeg er ukjent med denne siden, det ukjente er skummelt. Jeg er vant til å være lydig, snill pike, gjøre det som er forventet, og få belønning i at andre får det som de vil, blir glade og fornøyde. Hva om jeg er fornøyd og de andre misfornøyd? Jeg liker ikke at andre skal ha det som jeg alltid har hatt det. Jeg har med Andre ord ikke vært fornøyd? Hva er mitt ansvar i dette?
Hvordan har jeg gjort det for at jeg ikke er fornøyd? Hva er mitt ansvar?

Hva finner jeg, når jeg åpner opp inni meg selv?

 Jeg har en følelse av at jeg finner noe jeg ikke liker. Er det derfor jeg bare lukker igjen den døra og ikke vil se inn på rotet og skitten ?
Hjelp! Jeg trenger at noen støtter meg i å se meg selv!

Og da må jeg åpne opp og slippe lys inn i dritten. Jeg må tørre å være sint og ta imot det som kommer.
Og jeg tørr,  jeg er modig og -redd.

Jeg er god nok.

Godt liv!

Jeg er nok!
Jeg er god nok!
Jeg kan bli tålt av andre som jeg er!
Jeg kan vær
e blid, sur, sint, irritert, jeg kan være lei meg uten at noen forstår hvorfor, og allikevel er det noen der ute som sier det er OK Astrid, bare vær som du er! ..og de mener det!
Først da kan jeg bli meg, MEG, fullt og helt. Bare da kan jeg tørre å bli glad i megselv. Først da kan jeg gi slipp på skallet, beskyttelsen jeg har skapt rundt megselv, fordi jeg selv ikke syns jeg er god nok og må forestille meg fordi jeg tror at da blir jeg BEDRE. Noe så feil. Det er jo når masken faller, når jeg kan senke skuldrene, når jeg er meg helt og fullt, når jeg er sårbar, og viser meg frem som den ynkelige sårbare og feilbarlige som er meg, det er da jeg får fred. Det er da jeg blir lykkelig, det er da jeg ikke bryr meg om hva andre syns om meg. Det er da jeg tenker at de som liker meg, ja de liker MEG, og de andre ...de kan ha det så godt, de vet ikke hva de går glipp av.

Hvem er du? Med hele ditt hjerte?

Jeg er nok!
Jeg er god nok!
Jeg kan bli tålt av andre som jeg er!
Jeg kan være blid, sur, sint, irritert, jeg kan være lei meg uten at noen forstår hvorfor, og allikevel er det noen der ute som sier det er OK Astrid, bare vær som du er! ..og de mener det! først da kan jeg bli meg, MEG, fullt og helt. Bare da kan jeg tørre å bli glad i megselv. Først da kan jeg gi slipp på skallet, beskyttelsen jeg har skapt rundt megselv, fordi jeg selv ikke syns jeg er god nok og må forestille meg fordi jeg tror at da blir jeg BEDRE. Noe så feil. Det er jo når masken faller, når jeg kan senke skuldrene, når jeg er meg helt og fullt, når jeg er sårbar, og viser meg frem som den ynkelige sårbare og feilbarlige som er meg, det er da jeg får fred. Det er da jeg blir lykkelig, det er da jeg ikke bryr meg om hva andre syns om meg. Det er da jeg tenker at de som liker meg, ja de liker MEG, og de andre ...de kan ha det så godt, de vet ikke hva de går glipp av.

Web: "Godt  liv, ditt valg! Når du ser klart finnes alltid en løsning!