SINT!!
Er det lov å være sint ?
Her om dagen ble jeg sint på jobb.
En lederoppgave, ryddejobb, noe feil hadde blitt gjort og leder hiver ansvar på
meg.
Meg, en arbeider for å rydde opp.
Denne gang ble jeg sint!
Jeg skrev en mail og sa hvor sint jeg var, og bad henne som sjef om å ta ansvar.
Hun gav meg skyld og skam tilbake. Denne gang tok jeg ikke imot. Jeg var tydelig og sa at min følelse er sint, og den er ekte. Alt det andre kan vi diskutere men akkurat nå er det sånn jeg føler det. Hun ble taus.
Og nå, i ettertid, begynner jeg å tenke, tenke, og tenke, og nå føler jeg på mye skyld og skam og syns synd på henne som må ta i dritten min? Min? Kan det være noen andre sin dritt og?
Hva er hva
Nå må jeg sortere.
Jeg har mye sinne inni meg, så alt trenge jeg ikke hive på sjefen min, men hun fikk det.
Kanskje mye gammel dritt??
Kan det være sånn vi lærer?
Hvordan kan vi lære noe om oss selv om vi ikke hiver ut det som er inni oss?
Når dritten kommer ut, ja da ser vi det, og skaden er skjedd, mottaker har sikkert og noe dritt, som blir påvirket, kanskje hun og lærer noe om seg selv i møte med meg.
Tåler relasjonen vår dette?
Hvem er vi, sammen, i morgen?
Hva hun gjør, og hva jeg gjør påvirker relasjonen. Jeg vet ikke hvem jeg blir sammen med henne før jeg ser hva hun gjør.
Forståelse.
Hun sendte en ny mail. Hun bad meg, ikke gjøre noe, hun tok ansvar, skulle sjekke opp med tidligere Sjefer, hva som hadde blitt gjort, og jeg kunne puste, hun forstår meg.Forstå kjenner jeg er et magisk ord.
Hvorfor er det så viktig for oss??
Hva betyr det at noen andre forstår oss, hva vi føler, hva vi gjør, hva vi tenker??
Ingenting blir jo forandret selv om noen andre forstår, og samtidig er alt forandret!
Obs! der dultet jeg borti kaffen min, den datt i gulvet. Kaffiene, innholdet sprutet utover gulvet, duken veggen og gulvlist. Jeg blir irritert, henter gulvfille og vil tørke opp.
Det var mer enn jeg hadde sett for meg, Jeg tørker og tørker og opplever at jeg skuer kaffen foran meg, det blir brunt og skittent på veggen over gulvlist, jeg ser plutselig hvor slitt alt er. Det er et gammelt hus, alt trenger en overhaling, jeg er trett, jeg orker ikke vaske mer . Hvor mye har jeg ikke vasket og pusset og malt og fikset i livet mitt. Nye hus, hytte og nå dette huset , alene, og blir aldri ferdig. Huff alle disse tankene som kommer ramlende. Jeg er trett, og sint og lei meg. Jeg føle meg ikke i orden. Huset mitt trenger å vaskes, innvendig.
Hjelp! Jeg trenger hjelp!
Hørtes ut som jeg vil at andre skal ta ansvar for mitt hus? Jeg er redd! Hva skjer om jeg tar ansvar og rydder opp her inne??
Hva skjer når jeg er sint og sier hva jeg vil??
Hva skjer når jeg får det som JEG vil??
Jeg er ukjent med denne siden, det ukjente er skummelt. Jeg er vant til å være lydig, snill pike, gjøre det som er forventet, og få belønning i at andre får det som de vil, blir glade og fornøyde. Hva om jeg er fornøyd og de andre misfornøyd? Jeg liker ikke at andre skal ha det som jeg alltid har hatt det. Jeg har med Andre ord ikke vært fornøyd? Hva er mitt ansvar i dette?
Hvordan har jeg gjort det for at jeg ikke er fornøyd? Hva er mitt ansvar?
Hva finner jeg, når jeg åpner opp inni meg selv?
Jeg har en følelse av at jeg finner noe jeg ikke liker. Er det derfor jeg bare lukker igjen den døra og ikke vil se inn på rotet og skitten ?
Hjelp! Jeg trenger at noen støtter meg i å se meg selv!
Og da må jeg åpne opp og slippe lys inn i dritten. Jeg må tørre å være sint og ta imot det som kommer.
Og jeg tørr, jeg er modig og -redd.
